Cyberpunk 2077 Edgerunners viser alle hvordan en flott anime-thriller bør lages. Med imponerende animasjon og viktig estetikk som forankret handlingen i universet Cyberpunk, vil være nok for nybegynnere å se. Og fans av franchisen vil kunne nikke med til showet, og føle seg veldig smarte når de lister opp alle de kule tingene de så i spillet – nå er det fanservice.
Hvis det er vanskelig å tilpasse noe elsket, bør det være enda vanskeligere å tilpasse noe med et tvilsomt rykte.
Med alle dens sanne dyder Cyberpunk 2077 gikk for langt med løfter, kom ut på konsoller i en uakseptabel tilstand og betalte for det. Til og med mamma spurte meg om spillet ble tatt av PlayStation etter at hun hørte om det på frokostnyhetene.
Sakte men sikkert gjenvinner CD Projekt RED tapt goodwill, enten det er å finpusse spillet på PC og konsoller for å få det til å kjøre og føles bedre slik at du kan fullføre store oppdrag uten teknisk problemer, eller bygge videre på spillets beste elementer med story-in- dybdegrafikkromaner, og nå anime med stort budsjett.
Det Cyberpunk 2077 aldri manglet var en levende verden og særegen stil. Noe som passer perfekt med kursen og pulpy sensibilitetene til den tekno-utopiske sjangeren generelt.
Og når jeg ser på Edgerunners, kan jeg ikke la være å tenke på to andre kjente cyberpunk-anime som kom ut nylig - Ghost in the Shell: SAC_2045 og Blade Runner: Black Lotus. De suger begge – rett og slett – takket være grov CGI-animasjon som undergraver alt godt historiearbeid utført av forfattere, animatører og verdensbyggere.
Alt TRIGGER berører blir gull, ikke sant?
The Black Lotus's Most Dangerous Game-stilplott var absolutt interessant, men det var vanskelig å holde seg interessert når alle karakterene så ut som bøyelige actionfigurer.
Det føltes som om dette er to programmer du bare ser på grunn av titlene over døren, og ikke på grunn av den flate og plastiske verdenen de faktisk tilbyr.
Edgerunners unngår dette ikke bare på grunn av bedre animasjoner, men også fordi det er så godt koblet til Night City og alt du kan finne selv i Cyberpunk 2077.
For det første er dette teknologi. Fra den seriedefinerende Sundevistan til Maines pistol og Lucy's monowire, du kan få alt for V fra din lokale ripperdoc. Så er det lokasjonene: enten det er After Life-baren, Jack and Cola, eller et annet kjent sted i Night City, foregår handlingen vanligvis et sted på et virkelig sted du kan besøke selv, og ikke bare i et tåkete "hvor- At". Og så er det småting som spillets telefon som ringer eller Breach Protocol-minispillet som dukker opp når karakterer hacker ting – små berøringer som løfter det kjente brukergrensesnittet til verdensbygging.
Men den virkelige nøkkelen er ikke bare at disse tingene er i showet, det er at det er originale og interessante ting som skjer med dem – noe som forsterker ideen om at de er hverdagslige verktøy som brukes av mennesker, eller levende knutepunkter i en arbeiderby, og ikke forestillinger eller dekorasjoner.
Hvis du har spilt spillet, vil du se mye kjent teknologi i animeen.
Det, for meg, var problemet med andre serier: de var bare ting uten en sammenhengende verden rundt seg. Edgerunners er umiskjennelig Night City.
Cyberpunk 2077: Edgerunners er fortsatt en anime, så det er de vanlige (tilsynelatende uunngåelige) tropene. Hovedpersonen ser ut til å være 16 år gammel, men ser også ut til å være 25, og tidslinjen for hendelsene er litt forvirrende gitt noen av de voksne situasjonene som oppstår. Det er mye vold i filmen og ingen kontekstuell nakenhet, så den er ikke ment for den store TV-en i stuen din med mindre du liker å svare på spørsmål som "hvorfor er denne personen naken?"
Men på den annen side er det også mye blod og nakenhet i spillet, akkurat som Altered Carbon, Akira, Dredd, Neuromancer, Total Recall, Count Zero, Robocop og omtrent hver eneste cyberpunk-bok eller -serie som noen gang har eksistert ( det er bare de jeg har sett/lest i det siste), så jeg antar at du kan si at det var det de siktet til.
I alle fall, Cyberpunk 2077: Edgerunners er en av de beste animene jeg har sett de siste hundre årene – både på og av – og setter standarden for hva jeg vil se i fremtiden.
